- Kraft mot korona

Bildet: - Prosjekter i fornybarnæringen gir betydelige ringvirkninger til annen næringsvirksomhet, mener Steffen Syvertsen. Her fra oppgraderingen av dam Kuli i Sirdal.

KRONIKK: Store deler av næringslivet er stengt ned eller går på lavbluss som følge av de inngrep myndighetene har vært tvunget til for å slå ned koronaviruset. Samtidig må vi tenke fremover og sette i gang tiltak for å reaktivere økonomisk virksomhet og verdiskaping. Fornybarnæringen kan og bør være ryggraden i en slik satsing.

23 Apr 2020

Av Steffen Syvertsen, konsernsjef i Agder Energi

Det som gjør fornybarnæringen særlig egnet som virkemiddel i et nasjonalt løft er at bransjen er den mest landsdekkende industrielle infrastrukturen i Norge, og nesten hele bransjen er i offentlig eie. Denne infrastrukturen utløser arbeid, inntekt og store verdier i andre bransjer.

Fornybarnæringen i Norge består av om lag 170 kraftselskaper som drifter om lag 1400 vannkraftverk spredt over hele landet. Det er vannkraftverk i nær 300 av landets vel 400 kommuner. Fornybarnæringen består videre av om lag 120 nettselskaper, som drifter et strømnett som strekker seg fra nord til sør, fra øst til vest, et nett med en samlet lengde på om lag 350 000 kilometer. Dette strømnettet knytter bokstavelig talt hver krik og krok i Norge sammen, hvert hjem, hvert kontor, hver forretning, hver industri, hver skole, hver kulturarena – kort sagt alt og alle.

Dette massive systemet av vannkraftverk og strømnett driftes, vedlikeholdes og utbygges hele tiden. Vannkraftverk prosjekteres og bygges, tunneler bores, steinmasser kjøres vekk, turbiner installeres, demninger konstrueres eller plastres, kraftgater skal ryddes, strømnett forbedres. Derfor skaper kraftsystemet arbeid og inntekt til mange flere enn de 20 000 menneskene som jobber direkte i elektrisitetsforsyningen: Entreprenørselskaper, ingeniørbedrifter, maskinselskaper, transportører, skogbruksvirksomhet og ulike leverandører lokalt, regionalt og nasjonalt.

Norske vannkraftselskaper har en rekke planlagte prosjekter innen rehabilitering og oppgradering av vannkraftverk. Agder Energi, som er et av Norges største vannkraftkonsern, har for eksempel ni prosjekter for oppgradering av turbiner og damanlegg, og fire prosjekter for økt vannkraftproduksjon med nye kraftverk og turbiner. Investeringskostnaden er estimert til nær 2 milliarder kroner. Jeg antar at de ti største kraftkonsernene i Norge har lignende prosjektporteføljer, og at investeringene samlet kan ligge på om lag 20 milliarder kroner i et tidsperspektiv av 5-6 år fremover.

Utover dette bruker vi i Agder Energi Nett årlig om lag 170 millioner på forsyningssikkerhet i nettet, reinvesteringer om lag 250 millioner og nytt nett på om lag 300 millioner, hvorav opp mot 150 millioner er kundefinansiert. Dette er også oppgaver og tall andre nettselskaper vil kjenne seg igjen i. Nyinvesteringer, reinvesteringer og vedlikehold dreier seg om store summer. Pengene går først og fremst til selskapene som utfører jobbene for oss. Kraftselskapenes oppside er økt produksjon, forsyningssikkerhet og samfunnssikkerhet.

Mange av prosjektene er på vent som følge av investeringskostnader, fallende strømpriser og lav lønnsomhet. Men de kan og bør fremskyndes nå i koronakrisen. Det vil gi raske ringvirkninger over hele landet. Det er flere virkemidler regjeringen kan bruke for å bidra til at det skjer. Et av virkemidlene er direkte investeringsstøtte til offentlig eide kraftselskap. Den overveiende delen av kostnadene ved investeringer i vannkraftproduksjon og nett er det kraftselskapene som vil bære. Men om staten i det korte bildet kan ta en andel av kostnadene, vil det fremskynde en rekke prosjekter. En måte å organisere en slik prosjektstøtte på kan være å etablere et fond der det enkelte kraftselskap kan søke om prosjektstøtte. Slike søknader kan komme raskt fordi de fleste selskapene har detaljerte prosjektplaner, og med en ubyråkratisk behandling kan man komme tilsvarende raskt i gang.

Et annet virkemiddel handler om rammevilkår. En viktig årsak til at vannkraftprosjekter legges på is er manglende lønnsomhet. Det handler om synkende kraftpriser, men også om skatteregimet. Slik grunnrenteskatten fungerer nå, er den ikke bare en skatt på grunnrente, men også en skatt på normalavkastningen. Dette innebærer at en del prosjekter som er lønnsomme for samfunnet ikke blir bedriftsøkonomisk lønnsomme, og bremser derfor investeringer i økt produksjon fra eksisterende vannkraft. Et godt virkemiddel for å justere på dette vil være en skjermingsrente som medfører at bare avkastning utover normalavkastning belastes med grunnrenteskatt.

Et tredje virkemiddel er midlertidig forenkling av prosedyrer. Vi vil blant annet anbefale at man lemper på regelverket for offentlige anskaffelser og nøytralitetskrav. Regelverket er i dagens ekstreme situasjon en alvorlig begrensning for bransjens gjennomføringsevne. Bransjen bør få et tidsbegrenset «amnesti» for å kunne tildele kontrakter direkte. Det kraftselskapene kan bidra med utover stabil produksjon, distribusjon og leveranse av elektrisitet, er å være ryggraden i en begynnende reaktivering av økonomisk virksomhet over hele Norge. Det får vi til dersom det er politisk vilje til å legge til rette for det. Det bør det være.